Etter nærmere tretti år som lærer med etterutdanning i heimkunnskap, forming og sosialpedagogikk søkte Kjellrun Ulven Woxen seg jobb som lærer ved en skole tilknytta et barnepsykiatrisk behandlingshjem. Her blir hun vitne til at en av de andre lærerne slår en av elevene. Hun tør ikke melde fra om episoden til skolens ledelse. I stedet begynner vedkommende lærer åpenlyst å mobbe henne. Og skolens ledelse tar stilling på mobberens side. Kjellrun får beskjed om at hun ikke lenger skal ha kontakt med den eleven hun er klassestyrer for. Slik reagerer hun på det: “Da greide jeg ikke mer. Jeg løp ut. Jeg var livredd for om jeg skulle møte noen på veien ned trappa til garderoben. Jeg listet meg inn på toalettet, låste døra og stengte dermed verden ute. Jeg var kjempefortvilet og helt knust. Jeg følte meg udugelig som lærer og samarbeidspartner. Jeg var helt sikker på at alt var min feil. Tårene rant. Alt var kaos inne i hodet mitt. Noe lignende hadde aldri skjedd meg før som lærer.”
